Graviditet | Dagbok fra første uken som gravid

Hei jenter!

Ok, sånn helt ærlig. Da jeg først fant ut at jeg var gravid med Aron, så fikk jeg mildt sagt sjokk. I dag er jeg superglad for at alt ble som det ble, men den dagen testet viste to streker, da var jeg ikke særlig høy i hatten. Men hvorfor deler jeg dette nå?

Jo, jeg satt nemlig å så gjennom en del gale dokumenter på macen min. Så kom jeg over graviditetsdagbok mi. Fra dagene jeg fant ut at jeg var gravid, og litt uti. Desverre skrev jeg ikke så mye den tiden, da jeg var rimelig ute av meg selv. Jeg hadde også lovt meg selv at jeg ikke skulle dele noe av det jeg skrev. Helt til jeg nå har skjønt at flere går med de samme tankene.

I tillegg er det så mange rundt meg nå som er gravide, og jeg hører at mange går rundt med mange av de tankene jeg selv hadde.

Derfor vil jeg gjerne dele “Dagbok del 1” med dere. Jeg tenker, hvorfor holde deg for meg selv. Alt har jo gått fint. (Selv om jeg først NÅ begynner å komme til meg selv igjen, etter et par år.) Likevel. Jeg legger det ut her, så får de av dere som har lyst å lese, lese. Hvis det ikke er interessant, så la vær;)

Her er det første brevet jeg skrev til meg selv:

Svangersskapsuke 5:

Jeg lever på misosuppe. Misosuppe, loff og oboy. Det er det eneste jeg får i meg om dagen. Det er en uke siden jeg fant ut at jeg var gravid. Og det føles rart å skrive. Det er liksom som at jeg ikke helt har akseptert det enda. At jeg ville ha barn har jeg alltid stilt spørsmålstegn ved. Det har aldri vært en sikker greie for meg, og jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle ha egne barn.

Jeg er nå 30, og for de fleste er det ok naturlig å tenke i de baner. Det har bare ikke vært naturlig for meg. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv og mitt, og særlig med en oppstart av selskap og selvstendig næringsdrivende, hvor det sjeldent er nok timer i døgnet til alt av gjøremål så har barn vært uaktuelt. . jeg fnyser fremdeles av ordet barn, og tanken på det i det hele tatt.

Hvordan i all verden skal jeg klare dette?

Businessen er så vidt oppe og går. Det har ikke vært mye action på den fronten der på grunn av diverse hendelser som har satt meg litt tilbake, men jeg begynte å få stablet ting opp på beina igjen, og alt var egentlig planlagt. Mange ting som skulle gjøres innen lansering av nye nettsider, og selv om jeg visste det kom til å bli mye jobb så var det uansett klart at jeg skulle få det til. Hadde jo tross alt bare meg selv å forholde meg til.

Kroppen føltes merkelig. Det var noe som ikke var helt som det skulle. At menstruasjon hadde gått noen dager over tida tenkte jeg ikke ås mye på. Jeg hadde sluttet på p-piller for kun få måneder tilbake, noe som tilsier at syklus neppe er helt i gang allerede etter så kort tid. Menssmerter hadde jeg for så vidt også, og ømme pupper. Som hver gang på denne tida av mnd. Likevel var det noe som ikke stemte. Det er nok denne intuisjonen vi kvinner bare har til å merke at noe er utenom normalen.

Joda, var det ikke det jeg fryktet. Testen var positiv og det var ei fortvilet frøken som hoppet oppi senga til mannen, og ikke klarte å få frem et ord. Hva var det jeg fryktet? Jo først av alt var jeg redd for å si ordene, i fare for at det da kom til å bli virkelig. Snak om benektelse. Deretter var det frykten for hvordan det ville bli mottatt. Her var jeg også usikker.

Det er nok noe slikt vi alle frykter. Det kan liksom være make it or break it for et forhold. I mitt tilfellet var det make it. Gutter har en fantastisk rasjonell måte å se ting på noen ganger, og jeg skjønner nå greia med yin og yang.

Så ja, hvordan har da den første uken vært?

Vel, for å være ærlig; helt rævva! Jeg mener, innimellom har det vært hyggelig og det kiler litt i magen av å tenke på det, men andre tilfeller så har det vært frustrasjon, tvil og redsel for hvordan det i det hele tatt skulle å.

De fire første morgenene våknet jeg opp med tanken at dette går bare ikke. Tanker som hvordan skal jeg få til å ha en business i gang med et barn tilstede, hvordan skal jeg, som i egne øyne, er et barn selv klare å ta vare på noen andre enn meg selv.

Det har gått seg til i løpet av dagene. Ut på kvelden så føltes ting ok igjen, før vi var på samme regla dagen etterpå. Men det har gitt seg. Varte ikke så lenge heldigvis.Redsel og tvil derimot den er med meg enda. Jeg har vel gjennomsnittlig hatt et sammenbrudd daglig siden jeg fant ut hvordan ståa er.”

 

Det var så rart å se hvordan kroppen endret seg. Tok tid å venne seg til. Det tror jeg er helt normalt.

Så det var mine tanker rundt min første graviditet. Jeg var livredd. Tror det er vanlig det også.

Stor klem fra SIlje Mariela