Graviditet | Hormonmonsterets sanne ansikt

graviditet

Originalt postet 24/20-14

silje mariela hormonerJeg dro på trening imorges.  Jeg var frustrert, rastløs, og håpet at en treningsøkt garantert ville hjelpe på humøret. Trakk kortet mitt på Elixia, og raste avårde til markløft-plattformen in good spirit. For hvert sett kjente jeg at jeg bare ble mer og mer sinna. Det begynte virkelig bare å koke innvendig. Jeg slang stanga i fra meg, og stormet nesten i full gråt inn i garderoben igjen. Jeg kunne ikke forklare helt hva som skjedde eller hvorfor jeg var så forbanna som jeg var, men noe var det som bare fikk det til å tilte.

Akkurat i dag er det vanskelig å akseptere det som skjer. Hver eneste pushup føles som et evig slit, hver eneste repetisjon av markløft er nesten til å krepere av, og det å må gå kraftig ned på vekter er ei heller noe gøy. Tanker som at her har man brukt flerfoldige år på å bygge seg opp, og nå er alt bare borte, er ikke godt å kjenne på. Mulig dette høres ekstremt overfladisk ut, men når en er vant til å leve slik man gjør, og når trening er en like stor selvfølge som tannpussen, da er det rart å føle på det.

Fornuften min VET jo at det bare er slik det er nå, men egoet kan rett og slett ikke vente til kroppen er bare minigjen. Misforstå meg rett, jeg er utolig glad for at jeg har lille gutt i magen, skal ha barnet med en mann jeg virkelig vil dele livet med (og som stadigvekk forteller meg hvor naturlig alt dette er), og en helse som er helt fin. Likevel kommer fandentankene om at det skal bli godt når det er over, og jeg kan trene meg opp igjen. Ikke nødvendigvis for kroppslig utseende, men jeg savner mestringsfølelsen. 

britney-spears-nude-harpers-bazaar1

Ingenting er så sexy som en gravid jente...

Dette tror jeg må være verdens største løgn!;) Igjen, misforstå meg rett, jeg syns gravide kvinner virkelig er vakre! Men føles det slik selv? På langt nær!! Om det er fordi at en er helt ute av rutiner og den slags, mangler mestringsfølelse og kontroll, løpske hormoner eller det faktum at ALT er i endring (Nei, ikke bare magen!) kan jeg ikke sette fingeren på, men å si at jeg føler meg like vel i meg selv nå kontra for noen måneder siden vil vært å lyve. Det jeg derimot elsker å tenke på er hvor fantastisk denne kroppen er, som kan lage et menneske. Det er helt sykt å tenke på. Skal likevel ikke legge skjul på at jeg for min del var hakket mer komfortabel tidligere enn nå. Igjen, kall meg overfladisk men jeg gleder meg til å få kroppen og styrken min tilbake. Og begynne å pushe meg på trening igjen;)

bilde-18

 

Endelig funker signalene!

Men en veldig positiv ting som er skjedd er at forhold til mat aldri har vært bedre. Jeg spiser det jeg vil, når jeg vil. Unner meg "forbudte" ting når jeg føler for det, og tenker ikke mer over det. Det beste med det er at for det første så er ikke lysten på alt jeg cravet på før, tilstedet så mye lenger. Jeg kan ta meg en teskje nutella, uten å føle trang til å spise hele boksen for eksempel. Signaler på metthet og sult fungerer helt slik de skal, og ikke noe jeg tenker noe særlig over lenger. Dèt er deilig det! Og jeg håper at flere av mine gravide trenings-medsøstre føler det på samme måte.

 

Vel, nå skal jeg straks å treffe trener Anne Marte Sneve til en liten kaffedate, så må begynne å avslutte her. Men ønsker dere alle en fortreffelig fredag!!

 

Stor arm høstklem fra Silje Mariela